LIVETS SISTE KAPITTEL

Mollstemt vemod er det bærende tonen i Erling Pedersens miniatyrroman «Høst». Larviksforfatteren
har i flere av sine foregående romaner gått dypt inn i norsk middelalderhistorie. I dem har Vestfold
har vært bakteppe, og historiske skikkelser med tilhørighet i adel og stormannsslekter kler de sentrale
rollene, som for eksempel i Konge-trilogien fra 2006 til 2011. I den nye romanen vender Erling Pedersen
på sett og vis tilbake til miljøet i Romsdalsområdet der han plasserte den store slektskrøniken om
Skredefolket, et betydelig verk fra tidlig 1980-tall som skildrer overgangen fra bondesamfunn til det
moderne industri- og urbansamfunnet tett opp til vår egen tid.
I «Høst» møter vi den skrantende, gamle enkemannen, kalt bare han, som er på vei inn i glemselen. Alene
på et rom i et eldresenter med jevnlig pleie og hjelp fra en vennlig kvinnelig ansatt som han kaller
Anneli fordi han liker dette navnet, og fordi han ikke husker hva hun egentlig heter. Den døde kona Maj
er bare et vagt minne, datteren Rita og hennes lille sønn kommer sjelden på besøk. Han blir gradvis mer
og mer introvert, skillet mellom nåtid og fortid i hans bevissthet viskes mer og mer bort. Sterkere og
sterkere blir lengselen tilbake til barndommens og ungdommens natur og mennesker. Fortid blir nåtid.
Han sløves, og livskraft og livsmot ebber ut.
Det viktigste for ham blir å oppfylle drømmene om å vende hjem, til å se igjen gårdstun, minnene om far
og mor, og å nå opp til Høgvarden for endelig å slippe fri. Slik Erling Pedersen har formet romanen, blir
vi med på hovedpersonens siste mentale vandring opp til Høgvarden, støttet av den vennlige Anneli. Den
indre reisen blir en eksistensiell lutring og forsoning. Samvittighet for små og store gjerninger, særlig
i forholdet til elevene som han hadde i sitt virke som lærer, skyldfølelse overfor sin mindreårige søster
som døde som barn, ja, alt som kan nage et menneske når alderdommens prosesser blir en plage i form av
traumatiske drømmer, umælende og usagte halvsetninger og mental sløvhet.
«Høst» blir tematisk og handlingsmessig en skildring av alderdoms forfall, om lengsel, forsoning og til
slutt, døden. Skrevet med ømhet og forståelse, men kanskje uten den dype intensitet som virkelig griper
tak i leseren.

Tønsberg Blad 29.1.2014
Finn Stenstad


TILBAKE